Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 8)

4 March 2015

Del 8: Slutten på begynnelsen

Den første tanken som slo han der han lå gjemt bak steinen, var at det kunne være bandittene han hørte. Stemmene var riktig nok et stykke unna, men nærme nok til at han kunne høre de snakket og lo.

Det gikk en rask og besluttende tanke gjennom hodet på Fred. Slik som han så det nå, så hadde han to valg: Det ene var å flykte tilbake inn i fjellet og til alene-livet igjen, og det andre var å gå fram til disse menneskene for å spørre om de kjente hans kvinne og barn. Hvis det var bandittene som var der, så ville han prøve å late som om han ikke visste noen ting og håpe på det beste. Nå var det jo meget mulig at de kjente han igjen, og da ville de nok drepe han. Hvis de prøvde på det, så ville han sloss med nebb og klør og sørge for å få drept flest mulig av dem først.  Det ville nok bli en voldsom slåsskamp, men denne gangen hadde han bare sitt eget liv å tenke på.

Å flykte hadde han gjort før. Dette førte han langt inn i fjellet, og det berget livet hans da. Egentlig hadde han ikke hatt en sjanse hvis han valgte noe annet. Men han ville ikke gjøre det igjen, for tanken på å tvinges til å stikke av med halen mellom beina var ikke tema en gang. Han ville kontakte disse menneskene for å prøve å finne ut om hans familie. Det var bedre å gjøre det med en sjanse for å bli drept, enn å leve et trygt liv alene i fjellene med en tomhet inni seg. Når bandittene angrep dem på Stillheten, så hadde han ikke annet valg enn å stikke av. Han følte like vel at han sviktet sin familie den gangen. Livet i villmarken hadde gjort han tøff og hard, og han var villig til å ofre sitt liv for å gjøre det som han mente var riktig. Hvis han ble drept, så hadde han i alle fall gjort det rette.

Han løftet sakte på hodet og tittet over steinen. Han kunne se at det var en mann og en kvinne der som han aldri hadde sett før. Han tenkte at kvinnen kanskje var  en slave som de hadde tatt en eller annen plass. Leiren deres var sikkert lengre unna, og Fred tenkte at resten av banden befant seg der også. Det lureste ville være å drepe denne mannen nå, for deretter å snike seg mot leiren fra et annet hold. Da kunne han ta de andre med list, og bare håpe på at han ville klare å drepe alle sammen raskt nok. Han mente at denne banditten som han så nå ville han kunne ta nokså lett, og tok et fastere grep om spjutstaven. I mellomtiden så han seg seg rundt etter de andre. Han kunne ikke se noen, så han krøp nærmere.

Når han var ca. 20 meter unna, så reiste han seg opp og gikk mot dem. De sto med ryggen til og merket ikke noe med det samme. Men så bråsnudde de begge to og rygget tilbake når de fikk se Fred. Han var nok fryktinngytende der han sto med hevet spjutstav som han brukte som spyd, og ellers preget av det livet han hadde levd de siste årene. Blikket var illsint og fylt med drap og hat, og alt dette var nok til at motstanderne forsto hans hensikter.

Ved å legge spjutstavene sine ned på marka mens de gikk bakover, prøvde de å vise at de hadde bare godt i sinnet. Fred hadde ikke ventet dette, og visste en stund ikke hva han skulle gjøre. Når han gikk i mot dem, fektet de med armene og pekte i retning av der de kom fra. De prøvde å få ham med, men han tenkte på om at det kanskje var en felle. Han skjønte at de ville vise ham noe lengre borte, så han fulgte med dem likevel – med alle sanser i høyspenn.

De begynte å nærme seg leiren deres, og han kunne se røyken fra bålet og en  torvgamme. Det var klart at Fred tenkte på om han ble lurt, og ledet rett inn i løvens hule. Hvis resten av banden var der så ville de lett kunne drepe ham nå. Men det var vel det han måtte regne med etter å ha tatt en slik sjanse, og var klar til å sloss før han ble drept. Mannen sto igjen, mens kvinnen gikk til gammen for å hente de andre. Hun ble stående i døråpningen og vinket de andre ut.

Fred trodde ikke sine egne øyne når de andre kom ut. Det var hans kvinne og to barn! De trodde heller ikke sine egne øyne når de fikk se han, og alle sto lenge og bare så på hverandre. Det ble et øyeblikks total stillhet, og etter en stund kom kvinnen springende mot han og havnet rett i armene hans. Det var en overraskelse og gjensynsglede uten sidestykke, og tårene spratt på begge to.

Fred visste ikke at han hadde denne egenskapen til å gråte, for det ville ha gjort han for bløt når han trengte styrke til å leve det livet som han hadde gjort. Den første gangen han tillot seg å kjenne på følelsene sine, var tidligere i dag når han satt på steinen og hørte på fuglene. Dette var den andre gangen han slapp dem løs, og det som ville ha vært nedbrytende tidligere, løftet ham opp nå. Det ga han en enorm styrke og han følte at en lang kamp var vunnet. Ungene hans kom etter hvert også springende i armene hans. De hold rundt hverandre alle fire – en lang, lang stund.

Det andre paret hadde en gutt på 14 år som kom ut av gammen. De satte seg ned ved bålet alle sammen for å prate og spise litt. Etter denne gledesrusen og overraskelsen, bad han om en forklaring på hva som egentlig hadde skjedd etter at bandittene kom og han måtte rømme, og Freds kvinne fortalte:

Etter at bandittene hadde tatt dem som slaver og overtatt Stillheten, klarte hun etter hvert å stikke av med barna sine. Hun tok ungene med seg mitt på natta og gikk ned til elven (Ranelva). Her sto hun foran valget mellom å risikere livet til alle når hun krysset den, eller å risikere det samme ved å fortsette som slave hos bandittene. Den største sjansen til å berge seg og barna, var nok å krysse elven. Ved å holde et godt tak i hverandre, så fikk de det til med nød og neppe. De vadet til midt i elven, men der ble de tatt av strømmen. Ved å svømme og kave med armer og bein, så unngikk de å få krampe i det kalde vannet og kom til slutt over til den andre siden. Etter å ha ligget stille ved elvebredden en stund for å puste ut etter anstrengelsen, så de at bandittene kom etter dem på den andre siden. Men de snudde og ga opp når de kom til elven.

Senere fikk hun vite, at noen hadde drept dem og fjernet dem fra jordas overflate. Deretter hadde de flyttet inn på Stillheten selv – og ære være til dem.

De fortsatte opp mot fjellet (Langfjellet) og krysset dette på en dag. På den andre siden (Plurdalen) hadde de truffet disse menneskene som de levde med nå. Sammen hadde de gått gjennom vinteren der, men bestemte seg deretter for å dra videre inn i dalen og opp mot fjellet året etter. De hadde også hørt om Kallvatnet og ville se om det var liv laga å slå seg ned der. De kom til Store Kallvatnet hvor de satt nå, og her ble det  en overvintring i et land som var rikt på vilt, fisk, bær og ved til bålet. De levde egentlig godt der, men hadde en slags innebygget trang til å dra videre inn i dette landet. Det var noen samer som hadde sagt at livet var bedre lenger inn til Kvitsteindalen.

Samlebilde-av-livet-i-kvitsteindalen

Fra livet i Kvitsteindalen.

 

De pratet videre om dette og alle fikk høre Freds historie også – fra a til å. De besluttet å holde sammen alle sju og ble på denne plassen et år til. De snakket om at til neste år, så skulle de dra til denne dalen hvor Fred hadde levd de siste årene.

skisse-av-familien-i-kvitsteindalenDe brøt derfor opp til neste vår og dro dit. Der Fred hadde bodd, bygde de en torvgamme denne sommeren. Den nye familien hadde tatt med seg en del redskaper fra Plurdalen hvor de kom fra, og bare ei øks gjorde livet mye lettere. De hadde utstyr for koking og matlaging som var omtrent luksuriøst sammenlignet med det som Fred hadde brukt. De hadde senetråd til rypesnarene, fiskeutstyr, skinn, klær og mange ting som gjorde at det ble godt og leve, og de bestemte seg for at her ville de være.

Gamma som de bygde hadde et ildsted, akkurat som Fred hadde i sitt krypinn. Men denne gangen var det sju stykker til å samle ved, og det var det til alle andre gjøremål også. Barna fant tonen nokså godt, og deres oppgave var stort sett å fiske og sette rypesnarer. Det gikk store mengder mat til alle sammen, men det var det nok av her inne. De laget innretninger for å fange reinsdyr i, og en gang fikk de flere stykker på en dag. En og annen gang var de sultne i kortere perioder, men det løste seg stort sett med at de fikk noe å spise igjen – kort tid etterpå. Livet var godt å leve.

familien-i-kvitsteindalen-har-etablert-seg

I Kvitsteindalen er det godt å leve.

 

Slik endte historien til Fred. Mannen som rømte fra et mareritt og havnet i et paradis. Han fikk familien sin tilbake sammen med gode venner, og alle levde fredelig der resten av sine dager.

Området der de gikk ved Kallvatnet og i Kvitsteindalen, ligger i dag oppdemt og under vann. Når vi kjører der med båtene, så er det litt av en historie som hviler under oss. En historie om et villmarksliv og en mann som fikk røvet alt han hadde, men som til slutt fant lykken igjen her inne i fjellene. Han led når naturen gikk han i mot, men levde også godt av den til slutt.

Fotefarene til fjellmannen Fred, hans familie og venner – blir liggende under vann til evig tid.

Snipp snapp snute, så var historien om fjellmannen Fred ute.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Fjellmannen Fred del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Du er nå på del 8.

Daumannsholmen i Kallvatnet i Rana – friute.no
Tok kunsten tilbake til røttene – ranablad.no

Annet fra Kallvassområdet som nå er demt under vann

Kvitsteindalsgården

Kvitsteindalsgården

Kvitsteindalsgården.

Reidar Storsteinhaug og Jakob Fjellbakk satt en dag for lenge siden ved kjøkkenbordet i Fjellbakk. De begynte å prate om den gamle Kvitsteindalsgården, og Jakob fortalte mens Reidar laget en skisse etter hans beskrivelser. Der satt de og pratet og tegnet helt til den ble rett. Jakob hadde jo vært der, og ut fra denne skissen laget Reidar maleriet for ganske få år siden. Denne gamle gården er nå under vann.

Kallvassgården

Kallvassgården.

Kallvassgården.

For lenge siden, var det en gård ved Lille Kallvatnet som hette Kallvassgården. Denne er nå borte og under vann. Når vannet er nedtappet, kan man fremdeles finne tuftene, men det meste er begravd i slam fra oppdemningen.

Jon Arne

KOMMENTARER