Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 7)

28 February 2015

Del 7: Videre vandring.

Tiden gikk videre i dette paradiset som i dag heter Kvitsteindalen. Fred hadde i den første tiden levd av fisk, småvilt og bær. Ellers hadde han spist det som han kunne finne i naturen. Når han fikk den første reinen, så var det en livgivende overflod som han ikke hadde hatt før på denne plassen. Han laget redskaper av beinene, fikk varme fra skinnet og mat fra kjøttet. Dyresenene ga han rypesnarer og fiskesnører – så reinsdyret dekte alle behov for å overleve.

Det å stadig kunne spise seg mett, ga han en del overskudd. Dette overskuddet gjorde at tankene kom. Før hadde han ikke kunnet tillate seg det på samme måte som nå. Han hadde vært for opptatt med å berge sitt eget liv og skaffe mat. Tankene gikk nå over fjellene, ned dalen og hjem til Stillheten. Til hans kjære kvinne og to barn, og det lykkelige livet de levde der før bandittene kom. Dette overskuddet han hadde fått fra naturen ga han rom til å tenkte mer og mer på dem, og derfor begynte savnet å komme. På mange måter hadde han innfunnet seg med tapet og konsentrert seg om sitt eget liv. Men nå kom disse tankene tilbake og de plaget han mer og mer. Savnet ble sterkere og sterkere.

Det ble omsider vår. Det livnet til rundt han av alle slags fugler og dyr, og tiden gikk med til å spise av det som han fant. Eggene fra endene nede ved elven var spesielt smakfulle, men han spiste egg fra ryper og andre fugler også. Dessuten var rypene svært nærgående av og til, så han fikk tak i en og annen ved å kaste stein på dem.

Sommeren kom etter hvert, og dyrenes unger vokste og ble derfor en større matbit for han. Hele sommeren sanket han ved til vinteren som han stablet i hauger på kulene.

kvitsteindalselva

Kvitsteindalselva.

 

Høsten kom med sine frodige bær, og det ble plukket enorme mengder til vinterforrådet. Denne vinteren gikk bedre enn den forrige. Et større opplag av mat gjorde at han kunne hvile mellom de tunge øktene som det kunne være på denne årstiden. Dessuten ble det flere reinsdyr på Fred, og han syntes at han var i et paradis.

Likevel følte han mer og mer på en indre uro. Av og til kunne han stå og se tilbake mot der han kom fra, og tenke på sitt liv der hjemme. Hvor havnet barna og kvinnen? Ble de røvet som slaver og måtte være med dem videre? Er de hjemme på Stillheten enda? Har de det bra? Det var mange spørsmål i hodet på han nå for tiden. Han fikk en umåtelig trang til å dra tilbake for å se, men sjansen for at Stillheten var overtatt var stor. Det var en av de beste plassene i dalen, og hvis bandittene hadde slått seg ned der ville det være livsfarlig å dra dit nå. Og hvis de hadde dratt videre, så hadde de helt sikkert tatt kvinnen og barna med seg som slaver. Fred ga opp tanken på å dra tilbake dit.

Så ble det vår igjen. Nå hadde uroen blitt så sterk, at han hadde bestemt seg for å gå videre. Å dra hjem igjen hadde han gitt opp for lengst, men det var en annen dal på den andre siden av fjellene, mot vest fra Kvitsteindalen. Han mente at han kunne gå tilbake et stykke den samme veien som han kom, og ta til venstre etter den elva hvor han fikk den første fisken (Heinbergelva). Deretter kunne han gå til venstre for det store fjellet (Storfjellet), og da ville han komme dit. Han tenkte nok tanken på at hvis han ikke traff på folk eller fikk vite noe om sin familie der, så var sjansen stor for at han krysset fjellene over til Stillheten. Han ville nok sette sitt liv i fare for å få sin familie tilbake – likevel.

Han pakket sammen det aller viktigste i en skinnpose som han hadde laget og slengte den over nakken. Det var begynt å bli grått i været nå, men han bestemte seg for å dra i dag likevel. Han begynte å gå selv om det regnet litt, og det var mer behagelig å gå når marken var bløt. Klærne var godt skikket til dette utelivet som han nå bega seg ut på, og det var jo vår og ingen sterk kulde i luften. Sommeren lå foran ham med mye i naturen som han kunne spise, og dessuten hadde han tørket kjøtt i skinnposen for flere dager fremover.

Like etter at han begynte å gå, snudde han seg og så seg tilbake. Dette vakre landet som hadde berget livet hans, fikk han til å tenke gjennom den tiden han hadde vært der. Fiskene i elven, ulvene, reinsdyrene, rypene, multebærene, hytta og alt det som hadde gitt han så godt et liv. Han var svært takknemlig til dette stedet og i tilfellet denne turen ikke ga ham noe hell, så ville han vende tilbake hit.

fred-vinker-hadet-til-kvitsteinsdalen

Fred takker for deg.

 

Det var trygt å ha denne tanken å hvile på, og han løftet armen mot himmelen, så ut mot dalen – og sa takk til landet som hadde gitt han liv. Han tenkte så på sin familie, snudde seg og gikk videre.

I begynnelsen gikk han tilbake den samme veien som han kom, og over den høyden som han så den gangen han kom hit (Hammerhåjen). Det var jo vår og elvene og bekkene var flomstore. De var ikke til å kjenne igjen og umulig å forsere. Men når han gikk opp på fjellet, viste det seg at de randt over flatere områder hvor han kunne vade over. Spjutstaven ble flittig brukt til å stappe i snøbruene over elvene med, slik at han ikke satte foten feil og brøt gjennom. Hadde han ramla ut i noen av strykene, så kunne det ha endt med en katastrofe.

gjess-over-kallvatnet

To av hans følgesvenner rundt Kallvatnet.

 

Han syntes det var et fantastisk område han gikk forbi. Denne rikdommen som naturen kunne stille opp med, vistes ikke alltid like godt. Men her kom den til syne, og han følte seg heldig.

Hele dagen gikk med til å gå rundt Kallvatnet (Lille Kallvatnet), og han oppdaget at det var et vann til nedenfor det store fjellet (Storkallvatnet). Det var ei elv mellom disse to vannene, men den slapp han å forsere. Han gikk videre langs det store vannet.

Det var et fantastisk liv blandt fuglene på denne tiden. Særlig rypene holdt et voldsomt orkester, for det var på slutten av parringstiden deres. Fred var mett, så han kunne tillate seg å sitte på en stein å høre på dette livet nå. Hele hans tilværelse i Kvitsteindalen hadde egentlig vært likedan, men han hadde ikke kunnet ta seg tid til å høre på alle lydene slik som nå. Han hadde vært for opptatt med å sørge for sitt eget liv, og gjøre alle forberedelser til vinteren. Å nyte naturen rundt seg hadde det ikke vært rom for før, men nå var det vidunderlig å kunne gjøre akkurat det.

Storkaldvatnet-sett-fra-Revet

Storkallvatnet.

 

Her var det mer liv enn hjemme på Stillheten. Fred tenkte at det var godt gjort det var plass til alle de dyr og fugler som var her. Men dette landet kunne huse alle sammen. Han visste likevel at han ikke var den første som var kommet til dette stedet, og fikk en ærbødig følelse av å være på besøk. Derfor følte han en stor takknemlighet til sine verter for denne gjestfriheten.

Når han satt på denne steinen og hørte på alt livet, så var det en lyd som ikke passet helt inn der. Han kunne liksom ikke plassere den med det samme, men så… så forsto han det: Det var menneskestemmer! Han kastet seg straks ned på marka bak den steinen han nettopp hadde sittet på.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Fjellmannen Fred del 6.
Du er nå på del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER