Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 6)

20 February 2015

Del 6: Reinen.

Når han slo opp øynene igjen, var det midt på natta. Det var som om det var bestemt at han skulle våkne på denne tiden. Han ble liggende litt og se opp i det røykfylte taket og tenkte litt på alt det kjøttet som et reinsdyr ville gi. Deretter lukket han øynene og bad om at jakta måtte bringe hell og lykke – og dermed gi han et bedre liv. Han skjønte at det ikke var lenge før reinsdyrene kom fra nattplassen, så han kledde på seg alt av klær, og tok spydet med seg når han så gikk mot reintrekket. Han gikk med stor fart, for å få varmen i seg før han skulle sette seg ned.

Snart var han framme ved dyretråkket. Oppå der han hadde tenkt å sitte, så var det noen busker. Steinen var ikke så høy – ca. to meter, og det var en antydning av trekk i luften fra øst. Han gikk i en bue nedenfor og klatret opp på den. Der ville dyrene komme forbi og vinden blåse mot han, samtidig som han ville få litt kamuflasje av buskene. På den måten ville de ikke kjenne lukten hans. Det var lite trekk i luften, men nok til å føre lukten vekk. Fred satte seg ned på steinen med busker på, og ventet.

Han syntes reinsdyrene kunne komme snart. Det var mørkt enda og når man sitter slik går gjerne tiden sakte. Han skalv av kulde som man alltid gjør når man sitter stille, og etter hvert ble han litt stiv i leddene av frosten. Men tiden gikk tross alt fremover mens han satt der. Han kunne høre ulvene hyle i det fjerne og et og annet bjeff fra revene i nærheten. Han håpet på at ulvene ikke ville oppdage hva han holdt på med, for han ville ikke ha noen konkurranse i matfatet. Hvis de kom for å ta reisdyret fra han, så var han sikker på at de kom til å klare nettopp det.

Plutselig fikk han høre reinsdyrenes grynting lengre oppe i lia. Kulden og alt det andre ubehagelige var borte på et øyeblikk, og han stivnet som en stokk av spenning. Nå var han livredd for å røpe seg, for dette hadde han gått og sultet og frosset for i lang tid. Nå fikk han se om den møysommelige planleggingen og hans tålmodige venting ville bære frukter. Fred hevet spydet i bakoverstilling, slik at de ikke skulle bli skremt av denne bevegelsen når de kom nærmere.

Det føltes som om de nærmet seg i sneglefart og de kunne vel være 30 meter fra han, da de plutselig stoppet. De var helt stille, og Fred likeså. Egentlig hadde han ventet at de gjorde dette, for det var vanlig at de stoppet og lyttet og været etter fare i ny og ned.

De begynte å gå, men når de var fem meter unna, så stoppet de og så seg om igjen. Da var han dørge stille der han satt oppå steinen, med spydet i bakoverstilling. Han turte knapt nok å puste.

skal-kaste-spydet-mot-reinsdyret

Fred venter med spydet.

 

Snart var de ved siden av ham, men den første reinen fikk gå forbi. Det var noe som sa han at resten av flokken trengte den, for han kunne se at det var ledersimla. Han konsentrerte seg om et dyr som kom sammen med de andre lengre bak, en skikkelig sværing. Han konsentrerte seg voldsomt – klemte bedre om spydet – og ventet… og ventet.

Når den var kommet ved siden av han, kastet han spydet med en kraft som han ikke visste at han hadde. Det traff reinen midt i brystet og boret seg langt inn i kroppen. Han traff kanskje litt langt bak, men denne reinen var nok så skadd at den ville bli hans. Fred sank sammen på steinen, fylt av en slags respekt og en fornøydhet som han ikke hadde kjent før. Han betraktet dyret der det sprang av gårde. Resten av flokken fikk full panikk og sprang ned mot myra nedenfor og samlet seg der. De stoppet opp, mens reinen han traff bare gikk saktere og saktere med hengende hodet. Så datt den rett ned, og ble liggende helt stille. Fred visste, at det var best å forholde seg rolig etter at han hadde truffet et dyr, for bare å sitte og betrakte det en stund. Hvis han gikk etter det for tidlig ville det få uante krefter, som gjorde at det kunne dra langt av sted. Denne reinen ville nok ikke komme så langt.

Omsider nærmet han seg dyret, og det reiste på hodet når han kom. Han stakk kniven sin inn mellom nakkevirvlene, og det døde øyeblikkelig.

fred-slakter-reinsdyret

Det er mye mat i et reinsdyr.

 

Han takket naturen for at reinsdyret hadde gitt sitt liv til han. Det var svært mye mat i et dyr, som ville vare i lang tid fremover. Innmat og magesekk hadde mye næring, og han kom til å gjøre som ulvene – han skulle ta dette først. Fettet var en gave fra himmelen akkurat nå, og det var forresten noe som han selv begynte å få lite av på kroppen. Denne reinen ville gi han bedre muligheter til å overleve vinteren, og egentlig hadde det vel ikke gått så bra uten den.

Han kunne se i snøen at den hadde blødd voldsomt, og det var jo bra for kjøttet. Nå begynte han straks å tømme ut innvollene, for reinen blir fortere oppblåst av gasser i buken enn andre dyr. Han drakk varmt blod, spiste av hjertet og av fettet som var helt vidunderlig. Deretter parterte han dyret, og tok vare på skinnet. Han hadde ikke så veldig lang tid på seg før frosten ville gjøre seg gjeldende. Frossent kjøtt er umulig å skjære i. Kjøttet ble partert og han begynte å bære det til hytta.

Det tok lang tid å ta vare på dyret. Ut på dagen var han ferdig med å bære det opp til en plass utenfor hytta som han dekte til med stokker. Dette for å holde unna fugler som ravn og andre “kjøtt-tyver”. Han bærte inn i hytta det som plassen tillot, og begynte å gjøre klar litt av vomma til steking. Det grønne laget på innsiden av magesekken var verdifullt når han levde slik han gjorde. Og – heldigvis hadde ikke ulvene oppdaget reinfallet og nå hadde han også fått sikret kjøttet fra å bli røvet.

Fred gjorde opp et bål med mye glør, for litt av kjøttet skulle stekes. Noe av det kom til å holde seg lenge i frosten, men han hengte mye opp under taket i hytta også. Der ville det bli røkt – sakte med sikkert. Han hadde fått bort den verste hysteriske sulten ved å ta en bit i ny og ned under parteringen – den sulten som gjorde han dyrisk. En tilstand som kom godt med når han skulle jakte, for sansene og trangen til å skaffe mat ble sterkere.

Det hadde også gått to ryper i snarene. De lå stivfosne i snøen med renneløkken rundt nakken. Tråden hadde skjært seg inn i halsen før den ble hard av kulde, men Fred klarte å løsne den ene snaren og sette den opp igjen. Den andre rypa måtte han knekke halsen av på for å få tak i tråden. Etter at snarene var satt opp igjen, hang han rypene i hytta. Neste gang ville han løsne tråden fra kvisten i stedet, og heller sette opp en ny snare. Deretter kunne han løsne den dyrebare tråden etter at rypa var tint opp inne i hytta. Han hadde ikke så mye erfaring med dette enda – men nå måtte han ta seg av reinen.

De neste par dagene brukte han til å gå nøye over reinskrotten. Han tok vare på omtrent alt som han kunne få bruk for videre fremover – ikke en ting gikk til spille. Det gikk med lang tid til å skrape skinnet, som han hang til tørk på bergveggen inne i hytta. Dette skulle han bruke til å holde varmen med, og han ville legge det under seg for å sove på. Det viktigste var å stoppe kulden fra undersiden. Videre behandlet han senene og det han trengte av bein.

Han følte seg rik nå, med så mye mat og andre ting fra reinen som kunne hjelpe han å overleve. Han hadde stadig noe kjøtt til steking når han arbeidet. Rypene hang der og var helt vidunderlige å se på. Han følte at han levde i en overflod.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Du er nå på del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER