Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 5)

16 February 2015

Del 5: Vinteren

Dyrene sprang i rett linje der det var lettest å springe. Bak dem kom en stor ulveflokk, og de klarte til slutt å presse seg mellom de bakerste reinsdyrene. En av dem kom for langt ut til siden, og ulvene fulgt etter den i en annen retning. Den var dødsdømt, og Fred fikk se at de hoppet på dyret og la det i bakken. Det ble ikke noe særlig langvarig dramatikk, og det hele var over på et øyeblikk.

ulven-angriper-reinsdyr

Ulvene angriper reinsdyrene.

 

Det var bare lyden av klauvene til de andre reinsdyrene som dundret i bakken når de sprang, men de stoppet snart når de skjønte at ulvene hadde fått sitt bytte. Det ble helt stille når de stoppet – bare skrikene fra en ravn som hadde oppdaget hvor det snart ble mat. Den varslet til de andre om at her ble det snart noe å spise. Det var mange ulver, så Fred var litt skeptisk til å gå frem til dem nå for å prøve å ta fra dem byttet. Han ventet på at de skulle spise seg ferdig.

Når han omsider gikk fram til reinen, så ble han en smule skuffet. Det meste av kjøttet var spist, men det var litt igjen på lårene og noe her og der. Han visste at rovdyrene foretrakk å spise andre deler av dyret enn han. Egentlig var han glad for det, selv om han kunne tenkt seg å få tak i vomma – som var ulvenes første valg. Denne inneholdt mye fett og annen næring, så derfor var den allerede spist opp. Skinnet var revet i biter, men han samlet sammen det som var igjen av det og skar løs resten. Dette kunne han bruke til å varme seg med senere. Han visste at i morgen ville det ikke være en kjøttbit igjen på beinene etter at ravna hadde gjort sitt. Så neste dag ville han vende tilbake for å hente noen bein til redskaper. Han tok med seg det han kunne få tak i av kjøttbiter, skinn og bein og gikk til hytta.

Han hadde samlet sammen store mengder ved og lagt den inntil en stor stein som vinterlager. Helt tørre kvister til å fyre opp med – sammen med gammel bjørkenever, hadde han lagt inne i hytta. Likevel brukte han nå mer tid til å samle ved, for han visste at det aldri ble for mye. Til slutt gjorde han opp bålet inne.

Nå la han det som han hadde av kjøtt til steking, samtidig som han la beinene inn til glørne, slik at margen skulle bli litt varm. Den inneholdt mye fett og var et kjærkomment tilskudd nå i kalde, harde dager. Det smakte nydelig, og beinene knuste han med en stein slik at han fikk tak i margen. Kreftene strømmet gjennom kroppen når han spiste – og etter hvert kjente han seg som en ny mann. Han ble trett og søvnig etterpå, så han sovnet ved bålet.

Når han våknet igjen, var bålet sloknet og kroppen hans kald. Han begynte derfor å samle ved til vinterlageret for å få varmen i seg igjen. Det meste rundt hytta hadde han allerede stablet opp, så det var nødvendig å gå lengre fra hytta etter hvert. Av og til brandt han også en blanding av fine og grove, ferske bjørkekvister. Da sparte han litt på den tørre veden.

Etter noen uker:

Selv om Fred av og til kunne ønske at tiden stoppet, så gikk den mot full vinter – sakte men sikkert. Det var kommet mer snø etter hvert, og nå begynte det virkelig å bli slitsomt å bevege seg bare over korte strekninger.

I det siste hadde han levd av fisk, for han hadde fått en del etter at han fikk hugget hull i isen. Den begynte å bli så tykk nå, at han måtte surre på et langt bjørkeskaft til kniven. Det var en stor jobb å få hull på isen med dette redskapet, så han var påpasselig med å grave masse snø over hullet når han ikke brukte det. På den måten kunne han unngå at det frøs til.

Det fortsatte å snø store filler. Denne snøen kunne ta livet av flere her inne, men den kunne også beskytte mot uvær og kulde. De som ikke visste å bruke snøen som beskyttelse ville omkomme, men han hadde tro på at han ikke ble en av dem. Han brukte voldsomme krefter når han gikk, og snøen rakk til over knærne på ham nå. Den var tørr og løs, og han tenkte på at hvis det kom vind opp i dette, så ville sikten fort bli borte.

En dag han sto og fisket, så gjorde den akkurat det. Vinden virvlet opp den løse snøen og det ble fryktelig dårlig sikt. Han pakket sammen sakene og begynte å vasse tilbake til hytta, for vinden ble bare sterkere og sterkere. Framme ved hytta var det allerede helt tett, og han skynte seg å finne kvisten som han brukte til å børste av seg snøen med. Dette var svært viktig, for snøen ville jo bli til vann når den smeltet, og da ville han bli våt og kald.

Inne i hytta hadde han fisk for flere dager, så han kunne jobbe for å få ferdig spydet. For vinden bare økte på, og til slutt blåste det stiv kuling eller storm. Det ble slikt uvær, at hvis han hadde vært ute nå, så hadde det nesten blitt vanskelig å puste. Han var glad for å ha hytta, fisken og veden – og ble fylt med en fornøydhet som han tidligere ikke hadde hatt. Ikke hjemme på Stillheten en gang. Nå eide han så lite, og likevel var han så fornøyd med sin tilværelse. Men uværet ga seg ikke med det første. Trærne la seg nesten ned på bakken i vindkastene. Det var helt umulig for Fred å gå ut nå.

Stormen raste i flere dager, og denne følelsen av fornøydhet som han hadde hatt i det siste, begynte å gå over i rastløshet. Det var ikke store plassen i dette krypinnet som han hadde laget. Han kunne ikke stå oppreist, og det var bare plass til han med en liten avstand til bålet. Han kunne bare ligge eller sitte der, og dette ble kjedelig i lengden. Det begynte å minke på fisken også, så snart måtte han ut for å lete etter mat. Men uværet bare fortsatte.

En dag han våknet fikk han høre at vinden hadde løyet, og da hadde han ligget værfast i hytta i fire dager. Han reiste seg opp av kvistleiet, og skulle skyve døra ut som han pleide, men den satt fast. Det var ikke værre enn at med litt kraft, så greide han å skyve den ut. Det var bare litt snø nederst på døra, for hytta lå på en liten høyde i terrenget slik at mye av snøen blåste bort.

Når han kom ut kjente han seg ikke igjen. Landskapet var totalt forandret etter uværet, og det var kommet svære skavler som hadde skapt et helt annet terreng. Lyset skar i øynene, for han hadde ligget i mørke i flere dager nå. Men øynene og resten av den stive kroppen hans vendte seg til dette etter hvert.

Han kunne merke at det var lettere å gå nå, for vinden hadde pakket sammen den løse snøen som lå på bakken før stormen kom. En fordel som han mottok med stor glede, for den dype snøen ga han fryktelige anstrengelser. Han tråkket gjennom snøen bare en og annen gang nå, så han gikk en tur rundt hytta for å se seg om.

Reinen gikk der og beitet fremdeles, og rypene kaklet over alt – som de pleide å gjøre. Fred hadde ikke spist på to dager, så han dro etter hvert ned til elven for å grave opp fiskerhullet. Frosten var plagsom når han fisket, for det frøs igjen hele tiden og han måtte bruke kniven for stadig å hakke is i fiskerhullet. Etter den første fisken klarte han ikke mer og gravde hullet godt igjen, for så å dra rett opp til hytta for å spise den – rå denne gangen.

Etterpå tok han med de tynne trådene av senen som han hadde laget, og gikk like bortenfor hytta. Her hadde han sett rypespor før stormen, og nå var det blitt mange av dem. Fred begynte å hogge kvister som han satte opp i et meterlangt gjerde, med en åpning i midten. Der satte han tråden som han hadde formet som en renneløkke, med støtte av noen tynne kvister slik at den holdt seg oppe. Han klarte å sette opp fem slike snarer, og ved siden av skar han ned en stor bjørk. Denne skulle lokke rypa dit, for den pleide å like knoppene i toppen av treet.

Når han fisket i stad, så han at reinsdyrene hadde gått gjennom dette passet igjen, så nå gjorde han spydet klart. Han spikket og skrapte på det slik at det ble skarpt og fint. Han ble fertdig med det ut på kvelden.

Det var egentlig ikke noe å nøle med, for han hadde planlagt denne fellingen godt i lang tid nå. Han hadde observert dyrene som gikk forbi disse to steinene, og han hadde sett ut plassen hvor han skulle sitte og vente på dem for lenge siden. Et dyretråkk er jo en sti til og fra et eller annet, og i dette tilfellet var det mellom nattplass og beiteplass. Han bestemte seg for å prøve å ta en rein i morgen tidlig, for det var da de var mest aktive. Måten å felle disse dyrene på var å sitte å vente ved tråkket, og kaste spydet i bringa på en rein i det øyeblikket den gikk forbi. Han planla å dra ut i natt for å sette seg og vente. Da ville de komme til han og ikke omvendt. Han la spydet og det han hadde av ekstra klær som han hadde laget av skinnfillene, ved siden av seg. Så la han seg for å sove.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Du er nå på del 5
Fjellmannen Fred del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER