Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 4)

9 February 2015

Del 4: Livet før vinteren

Den spente stemningen ble plutselig brutt av et kraftig ulvehyl like utenfor døra. Fred fikk frysninger ned over ryggen. Samtidig kom et betryggende smil over munnen, når han skjønte at det var ulver der ute og ikke folk.

ulv-utenfor-hytta

Ulv utenfor hytta.

Ulvehyl hadde han hørt i hele sitt liv, men aldri så nært som nå. De pleide alltid å være langt unna. For disse fantastiske dyrene er ikke glad i mennensker så de holder seg alltid på betryggende avstand. Ulvene visste ikke at Fred lå inne i hytta og sov. De hadde ikke kjent lukten av han heller, for vinden hadde gått fra dem og mot hytta.

Ulver har dårlig syn, så hvis de ser noe som rører på seg blir de usikre og varsomme. De blir som regel bare stående å strekke hals for å se bedre.

Hørselen er meget god, men det virker slik at de ikke alltid klarer å bestemme om det er noe farlig de hører. Likevel stoler de mer på hørselen enn på synet.

Men hvis de kjenner lukten av en fare – og særlig fra mennesket – da vet de hva det er og flykter sin vei med en gang. Og det var nettopp det disse ulvene utenfor hytta gjorde, så nå var de borte igjen.

Fred begynte tidlig å jobbe med beinbiten for å lage en fiskekrok, men lenger ut på morgenkvisten dro han på en vandring for å se etter mat. Han tenkte ikke over at det var ulv i området. For det var helt utenkelig at det ikke skulle være det, så dette har aldri vært innom hans tanker.

Hvis man skal leve i naturen, så må man lære seg å være sammen med alle spapningene som er der fra før. Dessuten fantes det ikke noe annet enn naturen for han. Hvis den ble borte, så ble verden borte for Fred.

Det var mye ulv i området – det kunne han se på sporene i sanda langs elva. Han visste at det kunne bli en stund til de kom tilbake, for de har en tendens til å ta lange vandringer. Mye reinspor var det også. Etter som det var så mye ulv, så måtte det jo bety at de hadde noe å leve av. Det var et eldorado for disse rovdyrene også her. De flakket rundt for å finne mat – akkurat som han selv. Det var så mye rein i området, at det spørs om ikke ulvene ville holde seg her en stund til.

En ting visste han om dyrene, og det var at de anstrengte seg ikke unødig for å få tak i noe å spise. De valgte den metoden som var mest besparende for kreftene. Hvis de kunne finne mat på den samme plassen en tid – og spare krefter på den måten – så holdt de seg der.

Han gikk til de store steinblokkene hvor han hadde sett reinsdyrene gå forbi tidligere. Noen steiner var så store at de var høyere enn han selv. Det var to store av dem som lå tett inntil hverandre. De lå med bare noen få meters mellomrom med mange reinsdyrspor som dannet en sti mellom disse. Et tydelig dyrepass, og det var perfekt å sitte gjemt oppå disse steinene og vente til dyrene kom forbi. Men han skulle planlegge det godt slik at han ikke ødela for jakta i lang tid fremover. Det var livsviktig at det ble suksess første gangen, for det kunne gå lang tid før han fikk sjansen igjen. Nå gikk han tilbake til hytta for å arbeide videre med fiskekroken.

Fiskekrok-av-bein

Ut på kvelden var han ferdig med den, og han betraktet den med beundring og stolthet. Velsigne den døde reinen han fant! Takket være den hadde han fått denne fiskekroken, og den kom nok til å skaffe han mye mat fremover.

Bein er mange ganger sterkere enn tre, og av den grunn gikk han for å hente seg en beinbit til. Han satte deretter i gang med å lage et spydhode av beinet. Først og fremst tenkte han på den livbergende fordelen det hadde gitt ham hvis han klarte å felle en rein med det.

Det var først og fremst de store steinene som dannet dyrepasset han tenke på nå. Dessuten – hvis han hadde med seg dette spydet over alt, så ville han før eller siden få en sjanse til å skaffe seg mat. Som våpen til annet enn å drepe reinsdyr med – så var dette spydet betryggende å ha til selvforsvar. Spjutstaven var noe han hadde med seg på lange vandringer, og den var ikke blitt forsynt med en beinspiss. Da ville den bli utslitt av å stikkes ned i marka hele tiden mens han gikk.

Så knyttet han dyresenen han hadde i lomma til fiskekroken. Resten av denne senen hadde han kappet opp i kortere biter. Ved å tvinne og vri på dem, så ble de kløyvd til tynnere tråder. Disse ble gode å ha som rypesnarer til vinteren. Fred gikk ned til elva.

Vak-i-Kvitsteindalselva

Vak i Kvitsteindalselva.

 

Når han kom ned dit, fikk han se at det var gode muligheter til å fange fisk der. Ørreten vaket på flere steder, og han peilet inn en plass i særdeleshet. Det var et parti med busker ned til vannet. Et parti som var dypere enn de andre.

Ørreten er sky, og den kan se bevegelser på land. Fred krøp derfor på kne når han nærmet seg vannkanten. Han fant frem øynene til den fisken som han allerede hadde spist, og festet et på den nye beinkroken. Så brukte han de neste tre minuttene til å krype fram til elvekanten.

Der ble han liggende en stund å betrakte elva. Den gjorde en bue akkurat her, og han lå i yttersvingen på den. Den andre siden var mye dypere, men på denne siden var det partier som var grunnere. Han bestemte seg for å kaste ut akkurat her, og svingte av gårde krok og snøre så langt det rakk mot det dype partiet.

Han var i ferd med å binde fast snøret til et lite tre, da det begynte å smårykke i den andre enden. Fred slakket snøret med en gang, for han forsto at det var storfisk som holdt på med å svelge fiskeøyet og kroken. Etter kort tid – når fisken hadde fått kroken langt ned i halsen, så rykket han til. Der satt den, og hvis han skulle misste den, så måtte snøre og knuter ryke. Det visste han at det ikke gjorde, så han dro den store fisken lenger og lenger inn til elvebredden. Den var flere kilo, og når den kom opp til bredden ble den dratt langt inn over land.

Storfisken-biter-i-kvitsteindalselva

Storfisk på kroken.

 

Han slo den i hjel og straks etterpå tok han ut det ene øyet på den og satte det på kroken. Deretter var det et nytt kast, og det samme gjentok seg flere ganger. Til slutt hadde han et pent knippe fisk. Hvis han ikke hadde gitt seg nå, så ville han ha fått mer enn det han hadde klart å ta vare på. Han sløyde fisken, og spiste den råe rognen (anbefales med sitron på).

Når han satt der, fikk han se flere mørke, flate stener i elvebredden. Han tok vare på den ene, for den var fin å slipe kniven på.

Så gikk han til hytta, men denne gangen med en svært god og betryggende følelse. Han hadde fått mat for flere dager og så lyst på det at han skulle tilbringe vinteren her. Den ene fisken la han til steking, mens de andre pakket han myrmose rundt før han gravde dem langt ned i myra. På denne måten ville de vare i flere dager, for det kunne komme tider hvor han ikke fikk noe fisk i det hele tatt.

Les om ⇒ Myrmose

Slik levde han livet sitt i dette paradiset frem til snøen kom. Fisken i myra ble spist opp etter hvert. Det kom stadig flere til, men nå kunne han legge dem i snøen der kulden ville bevare dem lenge. For å holde unna dyr og fugler, så la han store steinheller oppå, slik at de ikke kom til. Det var en del arbeid, men han hadde ikke noe valg hvis han skulle berge maten.

Oppbevaring av fisk i snø

De eneste han delte fisken med, var musene som smøg seg vei under steinene. De spiste litt av fisken, men det var ikke så mye. Den eneste som kunne klare å rokke disse steinene var jerven. Men da kanskje det ble slikt bråk, at han ville merke det når han var i nærheten – for dermed å jage den vekk. Jerven sover om natta, så han håpet den ikke kom når han var borte om dagen.

Det var kvitt på marka nå, så han kunne se dyresporene bedre. Det var rein, ulv, rype, hare, jerv og rev. Dessuten var det en del rovfugl og ravn, men kråke var det mindre av her.

Lenger borte, så kunne han se at reinsdyrene hadde gått gjennom dette passet som han holdt øye med. De beitet på slettene der i fred og ro. Men plutselig reiste den ene av dem på hodet og ble stående dørgende stille for å lytte en stund. Deretter gjorde de andre det samme – og så begynte flokken å springe i en sirkel. Etterpå la de inn over slettene i full panikk, for det var noe som hadde skremt dem.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Du er nå på del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Fjellmannen Fred del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER