Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 3)

26 January 2015

Del 3: Boplassen

Fred våknet av et sus fra den svake vinden når den lekte med bjørketoppene. Han tittet ut av kjempehaugen med mose som han hadde over seg, og ble liggende å se på på været en stund. Det var litt kaldere i dag.

Det glitteret som pyntet trærne den dagen han rømte fra Stillheten, var ikke lenger der. Vinden hadde fjernet rimet som laget dette, og sola kom nå fra skyfri himmel. Han tenkte at i dag måtte han finne en plass han kunne tilbringe vinteren. Han var klar over de utfordringene han kunne møte med sult og kulde, men tillot seg ikke å gå mer inn i det nå. Det han konsentrerte seg om, var vinteren som kom snart.

At hans familie ble med ham inn i søvnen, betyr ikke at de er der når han våkner også. Det er vanskelig for oss å forstå alt det som mennesker tenker og føler når de lever på naturens premisser. Hvis han reagerte fritt ut fra sine følelser her, så kunne det kanskje koste ham dyrt. Han hadde mer enn nok med å tenke på seg selv og derfor holde seg i livet.

I dag kan vi nyte skjønnheten i naturen, men det er bare forde vi har overskudd til det, og for at vi er beskyttet fra elementene i det daglige. I Freds tilfelle, måtte alt overskudd gå til å berge livet i kamp med naturkreftene. Han visste at de var sterke, og at det ikke fantes rettferdighet. Han måtte spille med dem – ikke mot dem.

Fred gikk straks løs på den stekte fisken han hadde. Herregud som han hadde spist i går! Det var sannelig ikke mye igjen av den nå, og det var nok best å skaffe mer jo før jo heller. Han gikk videre.

Det var en elv til her, men den krysset han ved å hoppe fra stein til stein. Og etter hvert kunne han nå se Kallvatnet på nært hold. Det lå helt nederst i denne dalen, og bjørkeskogen omfavnet det som en beskyttende favn. Ville denne favnen beskytte han også i vinter?

Det var flere reinsdyr som beitet der nede, og det hadde fløyet opp mange ryper på turen. Det gjorde vanligvis det når han var på vandringer i skog og mark, men han hadde ikke sett det med de samme øynene før. Denne gangen hadde disse rypene en helt annen livgivende betydning, og kanskje skulle han få tak i noen snart. Reinsdyrene gikk der nede som store kjøttberg, men å få tak i en av dem var slett ikke lett – tenkte han.

Han kunne se at lenger inne var det en stor og lang forhøyning i terrenget som sperret for den videre utsikten. Men det virket som om det var enda en slakk dal med store sletter innenfor denne. Hans nysgjerrighet var ikke til å rokke, så han måtte dit.

Når han forlot vannet og vandret videre innover, så tok elva som gikk til vatnet en skarp sving. Videre var det noen store myrer, og han kunne nå gå opp på denne høyden som han så tidligere. Der sto han helt stille og bare så utover landskapet. Det viste seg å være en ny stor dal der, men denne var flatere enn den som Kallvatnet lå i. Elva randt i kroker gjennom dalen og alt var omgitt av stor bjørkeskog, myrer og store gressletter med einebusker.

Han gikk videre over disse myrene – og slettene med gress så mykt som fløyel. Skogen vekslet mellom små vier og store trær. Det var nok av ved her, og de små buskene var over så stort et område, at det var ideelt til rypene. Her ville de finne nok av mat og yngelmuligheter. Det var sikkert mange av dem her, tenkte han.

Og det viste seg å stemme. Rein så han også når han gikk frem og tilbake i dalen. Og når han bøyde seg for å plukke opp litt frossen multe, oppdaget han at den ikke var frossen likevel akkurat her. Han var på ei myr som var full av bær, og det gikk mye tid til å plukke å spise. Han løypet en bjørkestamme for never som han brukte til å ha bæra i, og plukket denne full. Disse bærene kunne bli gode å ha senere når fisken som han spiddet var spist opp, og det var den snart. Han visste at han stadig måtte tenke på å skaffe mat, så han så etter alle muligheter for dette.

Det var ingen grunn for ham til å krysse elva nå, så han siktet seg inn på et stort skogparti. Hvis det var mulighet for å lage seg et skjul for vinteren der, så ville denne skogen gi et godt ly for uværet. Han gikk dit.

Inne i denne skogen var det store og små bjørketrær og store steiner. Et perfekt sted for å finne ly for vinden. En av de store steinene hang litt utover som en bergheller. Her var det en bekk som randt like ved, med en dyp kulp som han kunne bruke til vannhull om vinteren. Det var også rikelig med nedfallsbjørk som kunne brukes til ved. Han hadde gått en del i dette området i dag, og fant ut at her – her var plassen han skulle tilbringe vinteren.

Helleren var såpass stor, at han ville få ly for regnet der. Han måtte samle inn materialer til å gjøre helleren mer beboelig med, men først plukket han flere multer i et nytt neverflak. Han ble temmelig utslitt til slutt, så han la seg under helleren som skulle bli hans nye hjem, og sovnet.

Han jobbet hele neste dag med hytta, og ut på kveldingen var den ferdig. Det var ikke plass til flere enn han selv der inne, men det trengtes ikke heller. Den var reist med stokker, om enn litt råtne i kantene. Han hadde ikke noe å hugge med, så disse trærne måtte han brekke eller slå av mot en stein. Det hele ble dekket til med mose og den torva han klarte å løsne.

boplassen-fjellmannen-fred-del-3

Hytten som han bygde av torv.

Det var en sprekk i taket, og den skulle fungere som røykutslipp når han hadde et lite bål der inne. Samtidig var det åpninger i veggen nede ved marka, slik at bålet fikk nok trekk. På selve liggeplassen la han mye bjørkekvist. Hvis han bare fikk nok å spise, så ville han få det godt her i vinter. Han la multene og det som var igjen av fisken inne i hytta, og så gikk han ut en tur.

Det var begynt å bli kveld, og det merket han ikke før nå. Han hadde jobbet slik med hytta at tiden hadde gått fra han. Men selv om han var trett, så plukket han multer når han kunne.

Mens han gikk der og plukket, kom han over en død rein. Den var mer enn død for å si det slik. Rev og ravn hadde tatt det meste av kjøttet, så det var bare beinene igjen. Men det var nettopp det han trengte, og han fikk hugget av en beinbit med kniven. Denne skulle han bruke til å lage en fiskekrok av. Han hadde alltid en lang dyresene i lomma, og dette utstyret skulle han skaffe seg mat med. Denne elva var full av fisk og de vaket og spratt i vannflaten hele tiden. Etter å ha lagt multene og beinbiten i hytta, smidde han fort et nytt spyd og gikk ned til elva.

Det gikk ikke lenge før han kom opp igjen med en fisk, men denne var mye mindre enn den forrige. Han hadde bommet noen ganger og mistet flere stykker, og tenkte at bare han hadde hatt det utstyret som var hjemme på Stillheten, så ville det ha gått enda bedre. Men han hadde fått mer enn rikelig til mat.

Det var ganske mørkt allerede, så han krøp inn i hytta og gjorde opp ild. En bit av fisken ble lagt til steking, men ble spist opp før den var ferdig. Fred var sulten.

Når mørket kom for fullt, kunne han høre ulvene hyle utenfor. De hadde han hørt i går også, men da var de lengre unna. Han tenkte at hvis de levde her og kunne finne mat, så kunne han også det. Det var nok hovedsakelig rein de levde av, men disse store kløvdyrene var det ikke en lyd fra nå. Tidligere på kvelden hadde han hørt mange som laget sine typiske grynt. Han hadde sett at de gikk opp mot skogen gjennom et parti med store steiner på begge sidene. Det kunne jo være en tilfeldighet, men det kunne også være en vei de pleide å bruke. I morgen skulle han se etter det, og samtidig etter sportegn som kanskje kunne fortelle om dyretrokket var ofte brukt.

Men nå var han bare glad for den nye hytta og bålet som beskyttet ham. Dette ga han varme og han var mett. Han var såre fornøyd og noe mer enn dette trengte han ikke. Et lite øyeblikk følte han seg lykkelig, men så kom tankene om hans familie igjen. Også denne kvelden ble de med ham inn i søvnen.

Midt på natten våknet han plutselig av at det romsterte noen utenfor hytta. Fred lå stiv som en pinne – det var noen der! Han hadde all grunn til å være skeptisk etter det som han hadde opplevd. Uten å røre på en finger lå han der og lyttet. Lyden ble borte, men så kom den igjen! Han kunne høre det raslet i kvister og lauv, og det var flere stykker som gikk frem og tilbake der ute. Dette tegnet ikke bra, og han så for seg at det verste kunne skje.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Du er nå på del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Fjellmannen Fred del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER