Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 2)

22 January 2015

Del 2: Videre mot Kallvatnet

Neste dag kom solen som en velsignelse og varmet opp alt som var blitt kaldt denne natten. Fred var gjennomfrossen, så det beste han kunne gjøre var å komme seg opp å gå videre for å få varmen i kroppen. Noe oppakning fantes ikke – så det var fort gjort å bryte opp leir. Kvist og mose som ble brukt i sengeleiet den natten ble godt gjemt, slik at han ikke skulle røpe for noen hvor han hadde vært.

Han hadde gått forbi en sameleir dagen før (⇒ Lappsetan), men da turte han ikke å gjøre seg til kjenne der – selv om han trengte mat og varme. Han ville ikke at noen skulle vite hvor han var, i tilfellet at bandittene kom og fikk dem til å snakke. Kanskje ville de helst glemme han også. Det var jo ikke noe å hente fra han lengre, etter som de allerede hadde tatt fra han alt han eide.

Han hadde nok en tanke om dette, men var likevel forsiktig. Det eneste han hadde igjen var livet, utstyr for å gjøre opp ild med, klærne han gikk i og kniven. Og så hadde han spjutstaven, som var god å ha til å støtte seg på når han vadet over elver og til å forsvare seg med.

Når han begynte å gå videre denne dagen, så var han allerede kommet dit hvor terrenget flatet ut. Det var fint å gå der, men han så at det var et skogbelte til venstre som ville gi ham skjul. Forsiktig som han var, fulgte han dette for ikke å røpe seg. Det var neppe nødvendig, for det var ikke akkurat folksomt her inne. Bare en og annen same, som pleide å komme forbi bostedet hans lenger nede i dalen også. De hadde fortalt om et vann lenger inne i fjellet som hette Gállájávrre, som nå i dag heter Kallvatnet.

Rundt vannet var det store og ugjestmilde fjell, som om vinteren kunne sette selv den sterkeste på prøve. Men det lå i en værbeskyttet skogdal, og det var overflod av vilt, fisk og bær der.

En perle midt inne i fjellet. Så hvis han skulle berge seg gjennom vinteren noen plass, så måtte det være der. Han tenkte på at han også måtte finne seg et husly før vinteren satte inn, og det skulle han nok klare. Men ville han finne nok mat der? Hva skjer når kulden setter inn?

Han tenkte på dette når han gikk, og nå var han kommet til et område hvor han kunne se at terrenget åpnet seg i en enorm skogdal. Han fortsatte på østsiden av denne dalen, og kunne nå se hvor Kallvatnet lå, langt der nede. Det var omgitt av mye bjørkeskog, akkurat som samene hadde fortalt.

Kallvatnet vises.

Kallvatnet vises.

Det lå der som et paradis midt i et øde, og det var akkurat det han trengte nå. Men kunne det være mat der nede? Han hadde spist frosne bær de siste to dagene, men nå begynte sulten virkelig å gnage i kroppen hans.

Han var nå kommet til en stor elv, eller stor nok til at han ikke kunne vade over hvor som helst. Der nede kunne han se fisken vake, og tenkte med forergrelse på at fiskekrokene han hadde laget lå hjemme på Stillheten. Men han hadde ikke tenkt å sulte ihjel på en plass som denne, som inneholdt fisk. Det gjaldt bare å få tak i den.

Heinbergelva-del-2

Heinbergelva.

Hjemme på Stillheten pleide han av og til å spidde fisk i bekkene – ja i større elver også. Problemet var at han ikke hadde noe utstyr for det her, så han satte i gang med å finne et emne til spyd for å spidde fisken med.

Det han fant var passe langt og tynt, og han smidde en spiss i den ene enden. Han kunne brukt spjutstaven, men var redd han skulle miste den i elva.

Med dette utstyret gikk han ned til elvebredden. Der kunne han se stor fisk som svømte like ved land. Det var større fisk her enn det pleide å være hjemme, men han gikk ut fra at de var like sky. Han gikk ned på alle fire, og krøp stille videre mot elven. Den randt i stille partier, men det hadde nok vært bedre om det var kulper her. For hvis han kastet spydet mot en fisk i vannet og bommet, så ville lyden forplante seg lettere videre, og skremme de andre fiskene. Hvis det hadde vært kulper, så hadde ikke lyden gått så langt gjennom vannet.

Han hadde gjort dette mange ganger før, så han visste at lysbrytingen i vannet kunne spille han et puss. For hvis man stikker et spyd ned i vannet, så ser det ut som det bøyer seg i vannoverflaten. Fisken står egentlig lenger opp enn det ser ut som, og dette må man beregne for å treffe den. Man må altså kaste spydet litt under fisken. Men det beste er likevel å ta den når den kommer opp for å vake etter fluer på vannoverflaten.

Fred sto dørgende stille på sine knær. Det var nok av fisk ved vannkanten, men han visste at disse var svært redde for det som rørte seg på land. Han kjente sulten som gnaget i kroppen, og derfor var det selvsagt ekstra viktig å ikke skremme dem bort.

Hjemme hadde han et spyd med flere spisser på – omtrent som på en gaffel. Det var derfor lettere å treffe med det. Dessuten hadde spissene mothaker, slik at han ikke mistet fisken etter at den var blitt truffet. Her hadde han altså et simpelt trespyd uten mothaker. Han bad til den store skaper i sitt stille sinn om at han måtte treffe.

Fiskene svømte frem og tilbake. Han sto klar med spydet i bakovertrukket stilling, slik at han kunne kaste det når som helst. Da det begynte å verke i skuldrene hans, kom det en stor fisk som stoppet like foran ham. Den sto enda for dypt, men var av og til oppe for å vake. Fisken oppholdt seg på bunnen mellom vakene, og Fred tenkte at “neste gang den kommer opp, slår jeg til”. Han så i øyekroken at det kom en flue på vannoverflaten mot fisken. Han ventet – og holdt spydet klart.

Da stiger fisken opp, og i det den bryter vannet for å ta flua, kaster Fred den simple trestauren mot den med all kraft . Det ble bom, og også de andre fiskene ble skremt og svømte for å gjemme seg. Det ville ta lang tid før de viste seg igjen. Fred ergret seg voldsomt, men visste at det var best å roe seg ned og prøve på nytt igjen litt  senere.

Lenger ned i elven får han sjansen igjen. Han nærmer seg med den samme forsiktighet, peiler inn en fisk og gjør spydet klart i bakoverstilling. Etter en stund kommer den opp for å vake igjen. Fred sender spydet avgåre, og denne gangen treffer han. Med det samme det går gjennom fisken, så reiser han seg og presser den ned mot bunnen. Det kunne vel være ca. en meter vann der, og han tenkte at hvis han trakk spydet tilbake, så ville fisken skli av. Den kunne vel være ca. fem kilo, og har kunnet stille sulten i flere dager.

“Gode råd er dyre” heter det, og han ser ikke annen råd enn å jumpe ut i vannet for å forsøke å nå fisken som han holder klemt ned mot bunnen. Han står ikke lenge ute i det kalde vannet, før han bøyer seg ned mot fisken og får et godt tak med fingrene i gjellene på den. Med fisken godt skrudd fast i klipa, går han langt inn på land før han slipper den.

Nå kan han tillate at den virkelige sulten kommer, og det gjør den. Med kniven skjærer han et stort stykke som han spiser rått med et enormt velbehag. Deretter tar han den store rognen, renser den for hinner og spiser den rå (anbefales med sitron på). Nå er denne fisken plutselig blitt rene medisinen, og han kjenner etter hvert at kreftene kommer tilbake. Det er nå på tide å gjøre opp ild og få tørket klær.

Han finner det ikke verdt å lage bål på denne siden av elven. Han vil gå over først, og ser at det er kanskje mulighet for å hoppe fra stein til stein lenger oppe. Men han er allerede søkk våt fra topp til tå, så han vader over elven der han er nå. Den første delen av elven har ikke mer enn 1 meter vann. Men når han nesten er på den andre siden kommer vannet helt opp til under armene. Fisken henger i en ring av kvister som han holder hardt med den ene hånden.

På den andre siden er det bare en springmars som får varmen i kroppen igjen. Deretter samler han inn masse ved og lager bål, og det er nok å ta av her. Samtidig henter han kvister og mose til sengeleiet, for han kommer til å bli her til i morgen. Bålet lager han inntil en stor stein som er flat på den ene siden. Fisken legger han til steking, så han har noe å glede seg til mens klærne tørker.

Skinnklær skal ikke tørke for fort og hart. Dette gjør dem stive og de kan bli ødelagt. Det er bedre at de ikke blir helt tørre, for det er varme i dem likevel. Han legger dem ut ved siden av seg til sakte tørking, og sant og si så har han ingenting på kroppen nå – alt er vått. Flammen fra bålet er nydelig, og den varmen som stråler forbi han, treffer den flate steinen og blir sendt tilbake til Fred. Han har samlet nok ved, så han slipper å stå opp fra leiet sitt mer i dag av den grunn.

Det begynner å bli kveld etter en strabasiøs dag. Han tar på seg de halvtørre klærne og ser at fisken er ferdig stekt. Deler av den går ned med en voldsom appetitt, og i det han tror han er mett, så må han spise litt mer. Men omsider er han ferdig og begynner å rigge seg til for natten. Det er klart på himmelen og sola går ned og skaper en rød farge i horisonten.

Etter å ha lagt på bålet, legger han seg på kvistene og dekker seg til med mye mose – som har blitt tørrere nå. Han fryser ikke enda, men vet at det blir kaldt om natten når bålet slokner. Han legger derfor på enda mer mose.

Nå er det ikke lenge før Fred sovner inn, men først kommer tankene sigende. Han tenker på kvinnen og barna sine. Har de det bra? Lever de? Han har vært så opptatt av å sørge for sitt eget liv i dag, at det har ikke blitt så mye tid til å tenke på det. Men nå er tiden kommet og hans kjære familie blir med han inn i søvnen.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Fjellmannen Fred del 1.
Du er nå på del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Fjellmannen Fred del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER