Abonner på nettstedet

Motta varsler om nye innlegg via epost.

Join 89 other subscribers

 Arkiv

 Kategorier

 Turutstyr fra flere merker

 Billig telefonabonnement

 Salg av sko, reparasjon av sko og turutstyr

bjarne-hall-skohall, bilde

Bjarne Hall AS Skohall Mo i Rana

 Ta ut en kompasskurs

Fjellmannen Fred (del 1)

19 January 2015

Del 1: Bandittene

Det var høst og tidlig morgen. Sola var så vidt kommet opp over horisonten.  Snart var det vinter, men det var enda så mye igjen av sola at den kastet sine gyldne stråler over de rimete trærne, slik at de ble forvandlet til gull.

Dette gyldne skuet fant sted en eller annen plass der liene går oppover fra det som vi i dag kjenner som Grønfjelldalen, før terrenget flater ut og tipper ned mot det som i dag heter Kallvatnet. Denne historien som du nå skal få høre, skjedde for lenge, lenge siden. Det fantes kun noen spredte beboere i Dunderlandsdalen da, og noen hadde etter hvert slått seg ned i Grønfjelldalen også. Akkurat hvor lenge siden det var, er ikke godt og si. Men det var ennå mens folk gikk i skinnklær. Historien har gått fra generasjon til generasjon, og har ikke blitt skrevet ned i noen bøker.

Langt opp i disse gullforgylte liene gikk det en mann. Han var kortvokst og kraftig bygd. Klærne var av skinn og han hadde skjegg og langt hår. Jeg tror han hette Fred. Etter dagens idealer, så hadde han ikke kommet høyt på lista. Det hadde ikke dagens idealer gjort heller hvis de hadde vært der da. For det var hardt å leve i naturen slik som han gjorde, og han var preget av det. Det var ingen hjelp å få noen steds fra, og han var helt overlatt til seg selv. Han var som skåret ut av terrenget der han gikk mot Kallvatnet, eller Gállajávri – eller Gállájávrre, som antagelig var de første navnene som dette vannet fikk.

Fjellmannen-Fred-Granliknabben

Men hva gjorde han her alene på tur innover i fjellet? Hva kunne drive et menneske innover mot den harde villmark, når han kunne få det bedre nede i dalen? Det kunne jo hende at han var den typen som ville få det bedre der. Kanskje hans fortid var så vond, at han ville legge den bak seg når han dro inn i fjellet? Det var så hardt å leve der inne, at selv fortiden ikke ville være med ham dit. Men – der kunne han finne fred i både kropp og sjel, for på den tiden var kropp og sjel i harmoni med hverandre. To er sterkere enn en heter det.

For en stund siden, så bodde han lengre ned i dalen sammen med en kvinne og to barn. De hadde hatt tre, men den tredje hadde dødd tidlig av ukjente årsåker. Det var derfror bare to friske og sterke unger igjen, og de kunne kanskje være 8 og 10 år. Det er ingen som kan huske hva de hette, hverken kvinnen eller de to barna. Den eldste var en gutt og den yngste en jente. De levde godt av det som naturen kunne gi. Både bær, vilt og fisk, og dette var nok til å brødfø hele familien.

Fred hadde hørt rykter fra lenger ned i dalen, om at det var noen hensynsløse mennesker som plyndret bostedene der nede. Det hadde bekymret han i det siste, for han hadde nok hatt tanken om at de kunne komme dit. Når han arbeidet, når han lekte med ungene sine og i alt han foretok seg, så hadde han sansene åpne for at det kunne komme noen. Det var en skjeldenhet at det kom noen i det hele tatt, unntatt noen samer i ny og ne. Hele vinteren kunne gå uten at det kom noen forbi, og desto mindre på besøk. Så hvis det kom noen til hans bosted, hadde han all grunn til å være skeptisk.

Han kalte bare plassen for “Stillheten”. Det var med rette, for der var det fred og ro som rådet der. Mangel av lyd var øredøvende, og ungenes skrik og skrål var ofte det eneste av lyd som brøt gjennom. Det var bare det som skulle til for å få denne stillheten i balanse.

En dag satt han sammen med ungene når alle tok en pause, og så på den vakre elva som randt gjennom dalen (Ranelva). Mangel av høye lyder tok overhånd, og de ble preget av det alle tre. De ble stille de også.

Etter lang tid med stillhet, hørte de plutselig menneskestemmer! De kom langt borte fra, og Fred ble redd. Han hadde aldri før tatt så hart i ungene, men denne gangen grep han tak i armene deres, og sendte dem rett opp i gamma som han hadde bygd. De fikk beskjed om å holde seg der, mens han selv gikk tilbake. Nå kunne han se dem som nærmet seg. Fra et skjulested kunne han se at det var 5-6 stykker, og at de var mannfolk alle sammen. Han skynte seg opp i gamma til de andre, og fortalte at nå mått de gjøre som han sa.

“Ikke åpne døra for noen, gjem dere godt og ikke gi fra dere en eneste lyd”, hvisket han stille.

Dette var beskjeden han rakk å gi dem. Karene utenfor nærmet seg, og nå kunne han se detaljene på dem alle sammen. De var også kledd i skinnklær, og i dette øyeblikket angret Fred på at han ikke hadde tatt med seg familien og gjemt seg i skogen.

Nå banket de på døren, men ingen av de inne svarte. Plutselig slo de den inn, og kastes seg straks over mannen. De dro ham ut, og bandt han fast til et tre på tunet. Mannen kunne høre at de bråkte og veltet ting der inn, og antagelig lette de etter mat og annet av verdi.

Etter en stund kom de ut med kvinnen og barna. De skrek og gjorde motstand, men mennene bare lo. Alle tre ble bundet til et tre de også, og så gikk de mot mannen. Fred visste at han ikke hadde en sjanse mot disse mennene, så han forholdt seg rolig. Det de ikke visste, var at han hadde fått opp knutene på dyresenen han var bundet fast med, men holdt hendene bak ryggen så han kunne slite seg løs i rett øyeblikk. En av mennene kom mot han med en øks, og fikk et ondskapsfullt glis over ansiktet. Han løftet øksa, men i det han skulle slå ham i hjel, spratt Fred unna og la på sprang. Det var ingenting han kunne gjøre mot disse folkene, så å berge sitt eget liv var det lureste han kunne gjøre.

Han hadde aldri sprunget slik før. Det var som om uante krefter dukket opp. Han kjente ingeting i beina, eller at pusten hindret ham. Oppe på en bakketopp snudde han hodet litt, og kunne se disse djevlene som hadde røvet hans familie og tatt alt han eide. De fulgte visst ikke etter han, men fortsatte å romstere ned på boplassen hans. Han skimtet så vidt jentene, men kvinnen kunne han ikke se. Da begynte sinnet og hatet å koke i ham, men fornuften tok overhånd. Hvis han hadde prøvd å redde familien, så hadde han blitt drept. Dette visste han, og fant derfor ut at det eneste håpet som familien hans kunne ha, var at han holdt seg selv i live. I denne stund lovet han den store skaper at en dag skulle han leve sammen med sin familie igjen. Ikke visste han hvordan han skulle finne dem tilbake, men disse mennene fortjente i alle fall ikke annet enn å dø.

Han gikk videre, og de uante kreftene som kom når han sprang for å berge livet, begynte å avta. Men likevel gikk han, for det var noe som sa at han måtte komme seg så langt bort som mulig.

Det begynte å bli kveld, og det var på tide å finne ly for natten. Han fant en fin steinheller, men turde ikke å gjøre opp ild, i frykt for å bli oppdaget. Ut på kvelden ble det kaldt, men heldigvis hadde han skinnklærne på. Disse hadde han jo på seg den dagen bandittene kom. Han hadde også fått med seg utstyret for å gjøre opp ild som alltid lå i lomma, spjutstaven og kniven sin. Kniven hang på sin faste plass i beltet, og spjutstaven hadde han rasket med seg når han flyktet.

Han fant kvister som han la under seg, og la seg godt inn i skinnklærne. Så dekte han seg til med masse mose og sovnet omsider. Han drømte – om enn litt urolig – om sin kvinne og to små barn. Tapet av det viktigste i hans liv. Den eneste lykken han kjente til, hadde blitt røvet bort fra han. Denne hendelsen hadde tatt fra ham  gleden i livet, og erstattet den med sorg og engstelse. Men det hadde også gitt nye krefter som han ikke visste at han hadde. Krefter som kunne komme godt med til det som ventet han.

Skrevet av Jon Arne Strand.

Illustrert av Reidar Storsteinhaug.

Du er nå på del 1.
Fjellmannen Fred del 2.
Fjellmannen Fred del 3.
Fjellmannen Fred del 4.
Fjellmannen Fred del 5.
Fjellmannen Fred del 6.
Fjellmannen Fred del 7.
Fjellmannen Fred del 8.

KOMMENTARER